Gutten bak busken - å leke mor og unge på 60-tallet
Jeg er oppvokst i en drabantby i Groruddalen på 60-tallet. Og slik jeg husker det, kunne det være ekstremt kjedelig å være barn noen ganger, spesielt innendørs.
Hadde du det også sånn? Eller hadde du alltid noen å leke med?
Barne-TV var fra kl 18.00 til bortimot 18.30. Bortsett fra det var det ikke så mye annet å se på TV. Vi lekte, leste bøker og blader og spilte spill. Og når vi kjedet oss, så gikk vi som oftest ut.
Kommer du ut?
Hvis vi ikke fant noen unger ute å leke med, så ringte vi på hos hverandre og spurte: - Kommer du ut, eller?
Hvis vi kom litt for tidlig på ettermiddagen kunne svaret være: - Får ikke lov, vi skal spise snart.
Det var på den tiden familiene spiste middag sammen til fast tid hver dag. Gjerne når far kom hjem fra jobb kl 16.30.
Hvis vi kom litt for sent på kvelden, lød det kanskje: - Kan ikke, jeg må være inne.
Men ofte lekte vi ute i timevis.
Tre kan være én for mye
I borettslaget hvor jeg bodde, var vi tre jenter på omtrent samme alder. Det var ikke så greit bestandig.
Det kan være vanskelig for tre jenter å være venner over lengre tid. Som regel vil små jenter være to og to. Det gikk vel litt på omgang hvem som ble holdt utenfor, uten at jeg kan huske at det var noe stort problem.
Men den som synes det var litt problematisk å leke med oss jentene, var broren min. Og det var for så vidt gjensidig. Men det var ingen andre gutter på hans alder akkurat der vi bodde, så noen ganger måtte vi ta ham med på leken.
Dette var som nevnt på 60-tallet, og denne historien bærer tydelig preg av det.
Mor steller hjemme og far er på jobb
Alle vi tre jentene hadde fullt utstyrte dukkevogner til dukkene våre. Vi lekte ofte «mor og unge», som vi kalte det. Det var en lek vi var blitt veldig gode i, så det gikk som en «lek», og vi kunne holde på helt til vi ble ropt inn for kvelden: - Trine, nå må du komme inn, det er kveldsmat!
Mens vi hadde det som mest travelt med hus og unge, kom ofte broren min og ville være med. Men han var jo gutt, så han kunne ikke leke «mor og unge». Han hadde dessuten hverken dukke eller dukkevogn.
Men han kunne være faren, så klart. Det ble tre mødre, tre barn og én far, men det tenkte vi aldri over.
Det var greit for broren, han kunne gjerne være faren. Men det ble fort litt disharmoni i heimen med denne faren til stede. Jeg kan ikke huske hva han sa, men han forsøkte vel å delta i leken.
- Nå må du gå på jobben, sa mødrene når faren blandet seg inn.
Det var jo ikke vanlig å ha fedre flyende hjemme på den tiden. Det var aldri en far å se i borettslaget vårt mellom kl 08.00 og 16.00. Kanskje bortsett fra vaktmesteren. Alle fedrene var på jobb. Hjemme var de i hvert fall ikke.
«Jobben» var bak en busk og der ble faren plassert. Da var harmonien gjenopprettet og leken kunne fortsette. Vi vasket gulv, hang klær til tørk og stelte barnet vårt.
Når husarbeidet var unnagjort, gikk vi på besøk til hverandre og drakk kaffe, slik hjemmeværende mødre ofte gjorde. Vi hadde det veldig morsomt!
Men bak busken var det ikke morsomt, for før vi visste ordet av det dukket faren fram igjen.
- Du kan ikke være her, du må være på jobben, gjentok mødrene.
- Jammen, det er kjedelig der, sa faren, jeg vil være med å leke.
Kjønnsrollene var klare
Her snakker vi faktisk om alvorlig kjønnsdiskriminering i tidlig småbarnsalder.
Saken var at vi rett og slett ikke visste hva vi skulle gjøre med en hjemmeværende far. Han hadde ingen rolle og eller plass i det daglige hjemmelivet. Iallefall ikke fra mandag morgen til lørdag formiddag.
At vi kunne lekt at det var helg, slik at faren kunne tatt oss med på biltur, tenkte vi dessverre ikke på. Det hadde jo vært litt mer stas for far. Men ikke for mødrene. Det ville ikke vært like gøy å kjøre bil som å stelle hjemme.
I dag er det nok motsatt, nå er det ingen som vil stelle hjemme.
Photo by H. Armstrong Roberts/Retrofile RF / Getty Images
Hvis denne leken hadde skjedd på slutten av 70- tallet, så hadde kanskje historien vært en helt annen.
Da hadde vi overlatt barna til far og tatt oss en tur på byen eller noe. Men det var helt utenkelig for barn på 60-tallet. Og sikkert for datidens voksne mødre også.
Hvis det hadde vært enda senere, for eksempel på 80-tallet, så hadde vi nok hatt en jobb å passe alle fire. Og i stedet kranglet om hvem som skulle være hjemme med sykt barn.
Selv om kjønnsrollene har endret seg siden 60-tallet, er det godt å vite at de fremdeles er i endring.
Det finnes fremdeles gutter som av forskjellige grunner sitter bak busken. Og det er trist å tenke på.
Har du en lignende historie fra din barndom? Fortell det til Ovanda!
Synes du dette var en artikkel som flere bør få glede av? Da må du gjerne dele det med andre🌺
Deleknappene ligger helt nederst på siden sammen med kommentarfeltet. Takk skal du ha!
Visste du at Fortell det til Ovanda også er på Facebook? Det er veldig hyggelig om du liker og følger siden.
Eller enda bedre: Meld deg inn i Facebook-gruppa Ovandas venneklubb for voksne her. Der lærer du mer om hvordan du kan bruke internett og sosiale medier til å finne de riktige vennene og aktivitetene for deg.
