Stirrer du på kroppen din?
Det er en kjent sak at man ikke skal stirre på hunder. Da føler de seg utfordret og kan angripe.
Kvinner liker heller ikke å bli stirret på. Da føler de seg invadert – og kan angripe.
Det siste er litt rart. Enkelte kvinner fremhever kroppen sin etter alle kunstens regler. Både ved hjelp av klær, sminke og operasjoner. Det kan bule ut både foran og bak, oppe og nede, av hud, silikon og Restylane. Men stirre må du ikke.
Og ser du litt for lenge på jenter nå om dagen, kan det hende de føler seg blikket. Blikking er et nytt ord som betyr at man ser stygt på noen for å markere at de står utenfor fellesskapet, at de er mindre verdt. Dette fenomenet er nå med på å skape store konflikter mellom ungdommer, spesielt jenter. Hvis du vil lese mer om blikking kan du gjøre det her.
Stirre på andre
Alle opplever det som ubehagelig å bli glant på, enten det er stirring eller blikking. En av grunnene er at vi blir mer bevisst på hvordan andre ser oss.
En annen grunn er at vi tror det er noe galt med oss når noen stirrer. “Har jeg leppestift på tennene?” “Har jeg noe “rart” på nesa?” Derfor blir det også ansett som uhøflig å stirre. Det er ikke greit å få andre til å føle seg ille til mote.
Stirre på seg selv
Jeg leste en gang en artikkel som het noe sånt som “Kvinne, ikke stirr!” Artikkelen handlet hverken om å stirre på hunder eller andre mennesker. Det var seg selv kvinner ikke skulle stirre på. Og hvorfor ikke det, tenker du kanskje? Man må da ha lov til å se på seg selv. Vi ser jo på oss selv alle sammen innimellom. Gjør ikke du også det? Jeg gjør det i hvert fall. Jeg sjekker speilet noen ganger om dagen for å være sikker på at alt er som det skal.
I dette tilfellet handler det mer om hvordan vi ser på oss selv. Vi mennesker kan være vår egen beste venn, men også vår verste fiende og kritiker.
Alle har noe
Vi har alle noe vi ikke liker ved kroppen vår. Noen synes de har for stor rumpe. Noen mener nesa er for stor. Mange kvinner synes de har for små pupper. Knærne kan være for spisse. Fingrene for butte. Alt kan være for stort eller for lite. Selv har jeg både små pupper og spisse knær. I tillegg til kulemage.
Alt vi har kan det være noe “feil” med. Men dette er gjerne feil bare “eieren” ser og ingen andre. I alle fall ikke i samme grad.
Er du godt voksen som jeg, så blir antakelig magen din også større etter hvert som årene går. Jeg har skrevet om dette aldersfenomenet i et tidligere innlegg, Tyter du også ut på midten? Drømmen om flat mage vil jeg nok bestandig ha, men jeg skjønner samtidig at det er noe jeg aldri kommer til å få. Den tiden er forbi. Fra nå av er det kun snakk om å begrense størrelsen.
Med årene kommer også rynkene. Uansett hva du spiser og drikker og hvordan du sover, så vil du få rynker etterhvert. Noen får mange, mens andre får færre. Men alle får noen.
Kroppen endrer seg i takt med år og barnefødsler, og det kan du ikke gjøre noe med. Det er naturens gang.
Feil, du kan gjøre noe med det. Hvis du har penger, tid og lyst nok. Og hvis du virkelig plages med et eller annet. Hvis det er noe som forringer livskvaliteten din. Da er det kanskje riktig å gjøre noe med det.
Men de fleste klarer heldigvis å la naturen går sin gang. Noen nye rynker her og en ekstra valke der. Vi aksepterer endringene som følger med alderen. I alle fall tilsynelatende.
Speil, speil, på veggen der…
Det er lett å bestemme seg for at man ikke skal bry seg om alderstegnene. Men hva skjer så fort vi er i nærheten av et speil?
I speilet har vi en lei tendens til å stirre på nettopp de delen av kroppen vi er misfornøyd med, eller de nye rynkene som har kommet siden sist. Det eneste vi ser er rynker eller feil.
Ta for eksempel magen, siden det er mange som ikke er fornøyd med den. Jo mer du ser på magen din, jo større blir den. Og jo større magen blir, jo mer misfornøyd og deppa blir du. Selvtilliten kan på en riktig dårlig dag synke til under nullpunktet. Men er du ikke litt mer enn den magen?
Det er ikke greit å få noen til å føle ubehag, hverken andre eller en selv. Så hvorfor plager du deg selv med å stirre på det du ikke liker? Det er jo nesten som å blikke seg selv.
Det du ser på blir jo ikke borte. Du kan i psyke ut dine egne rynker. Det eneste som skjer når du stirrer, er at det som skulle vært lite blir større. Det som skulle vært stort blir mindre. Og du føler deg elendig.
Slik andre ser deg
Når andre mennesker ser deg, så ser de hele deg. De stirrer (som regel) ikke på enkelte kroppsdeler.
Vel, kanskje en og annen legger merke til at du har fått litt flere smilerynker og litt større dobbelthake. Sånn i forbifarten. Men det er ikke det de er opptatt av når de ser deg og snakker med deg.
De er mye mer opptatt av hva du sier og om du er blid og hyggelig. De liker deg akkurat sånn som du er. Og liker de deg ikke, så kan de bare ryke og reise.
Neste gang du speiler deg og øynene dine av gammel vane glir mot de delene av kroppen du er minst fornøyd med. Neste gang det er kritikeren som stikker hodet fram og ikke bestevennen. Angrip!
Forsvar deg mot din verste kritiker! Ikke let etter flere rynker og valker og ikke stirr på de du allerede har. Forsøk i stedet å se hele deg, slik du framstår for andre. Som et helt menneske. For det er helheten som teller, ikke de enkelte delene.
Men hvis du absolutt må stirre, så stirr på de delene av kroppen din du liker. Og så kan du avslutte med et smil mens du ser deg selv inn i øynene. Da ser du hvor pen du er. Da føler deg som det du er. Helt perfekt.
Jeg øver meg på det.
Hvem pleier å se på deg i speilet? Bestevennen eller kritikeren?
