Hva er alder?
Om meg - Voksenliv - Humoristen - Aktiviteter - Snakke litt - Tilbakeblikk
Alder betyr den tiden vi har vært til i. Tiden fra vi ble født og opp til dags dato.
I hele perioden fra ung til gammel utvikler og endrer vi oss, både i sinn og skinn. Også forholdet vårt til tiden endrer seg.
Som ung føler vi at vi har et hav av tid. Når vi blir eldre går tiden fortere og fortere. Og etterhvert skjønner vi hvor kostbar den er.
Føler du også at tiden går fortere jo eldre du blir?
Som ung følte jeg at jeg hadde uendelig med tid, men slik er det ikke lenger.
Noen sier at alder bare er et tall. Det er jeg ikke helt enig i. Greit at vi kan føle oss både friskere og sterkere enn alderen skulle tilsi. Men jo eldre vi blir, jo kortere tid har vi igjen. Sånn er det bare. Og det gir meg en følelse av hastverk noen ganger. En følelse av at jeg må utnytte tiden bedre. Men jeg klarer det ikke. Det tar tid å være meg. Det er dessuten umulig å leve som om hver dag er den siste. Det orker i hvert fall ikke jeg.
Alder gjør deg klokere
Jo lenger vi lever, jo klokere blir vi, forhåpentligvis. Det er en god følelse å kjenne at man blir mer erfaren og sikker på seg selv etter hvert som årene går. Allikevel kan det virke som om det alltid vil bo en liten engstelig pike eller utrygg gutt inne i oss, som ikke synes verden alltid er et greit sted å være.
– Det er ikke greit å være menneske, pleier moren min å si.
– Men jeg ville ikke vært noe annet, svarer jeg da.
“Det sies at visdommen kommer med alderen, men jeg har også sett eksempler på at alderen har kommet helt alene.”
Har jeg blitt noe klokere, tro?
Alder gjør deg rynkete
Men alderen er ikke bare gavemild og gir deg livserfaringer. Når alderen har blitt tilstrekkelig høy, tar den minst like mye som den gir. Hver ny livserfaring betaler du med rynker og skrukker. Og kanskje vond rygg eller skrøpelige knær i tillegg. Det både kjennes og synes at man har levd en stund. Man blir liksom litt mer "slitt". I tillegg kan man ha en yngre søster som liker å minne deg på akkurat det. Da jeg hadde fødselsdag i sommer fikk jeg et kort hvor det sto:
"Jeg vil elske deg til du blir en skrukkete gammel rosin."
Litt av en sammenligning for en som tar av seg brillene når hun ser seg i speilet. Takk skal du ha, liksom. Men det kunne vært verre. Det kunne jo stått:
"Jeg vil elske deg selv om du har blitt en skrukkete gammel rosin."
Ha-ha! Det gjorde heldigvis ikke det
Mulig det skulle være en trøst, men jeg forsøker virkelig å ignorere enhver rynke og skrukk jeg får. Jeg har ikke lyst til å bli en skrukkete gammel rosin! Men hvis jeg allikevel skulle bli det, så er det helt klart bedre å være elsket enn uelsket. Kanskje det til og med hjelper litt.
“Hva er det som er så galt med å bli eldre og få rynker? Jeg har fortjent hver eneste en av rynkene mine.”
Lauren Bacall var en feiende flott filmstjerne i flere tiår fra 40-tallet. Hun levde av utseende sitt. Når hun tålte å få rynker, får jeg tåle det også. Jobben min kan jeg gjøre uansett hvordan jeg ser ut. Jeg liker dessuten ikke tanken på å bli skåret i.
Hva slags forhold har du til rynkene dine?
Jeg liker ikke å se at kroppen min forandrer seg. Men hva kan jeg gjøre med det?
Kanskje det er en grunn til at vi får livserfaring før rynker? Så er vi kloke nok til å høre på den indre stemmen som sier at slik er det å være menneske. Og vi ønsker oss jo et langt liv. Da må vi finne oss i det, og være glad for at vi får anledning til å oppleve alle livets faser. Og oppdage at det noe nytt å lære hele veien. Det kan være greit å huske på.
“Mennesket kommet som en nybegynner til enhver ny livsalder.”
I tillegg til at alderen forandrer oss både mentalt og fysisk, endrer den også vårt syn på alder. Det er interessant!
Det som før var gammelt er nå ungt
Da jeg var jentunge gadd jeg ikke lese historier om folk som var over 40 år. Historier om “oldinger” interesserte ikke meg. I dag ser jeg på 40-åringer som “ungdommer” med hele livet foran seg.
“Vårt syn på alderen forandrer seg med alderen.”
Like gamle, men forskjellige
Moren min er bare 21 år eldre enn meg. Nå som hun nærmer seg 80 og jeg 60, er vi nesten jevngamle. I sommer har vi sittet på hytta og pest i varmen. Da det var som varmest orket vi ikke å gjøre stort. Jeg orket ikke noe mer enn henne, selv om jeg er 20 år yngre. En dag vi var ute og gikk tur, så var det jeg som ville snu først.
Det er ikke bestandig alderen det kommer an på.
Mamma på Kyststien
“Jo eldre man blir, dess mer jevnaldrende blir man.”
Men enkelte ting forandrer seg ikke. Hun er fremdeles moren, og jeg datteren. På hytta er det hun som lager maten. Det er ikke fordi jeg er lat, men snarere fordi jeg har lært at man ikke skal ta fra andre gleden ved å gi. Ha-ha! Sånn sett er jeg ganske sjenerøs – og livserfaren.
Det er ikke bestandig alderen er som det ser ut heller. Eller, det er vel mer riktig å si at alder ikke behøver å se ut som det er. Nå skal du får høre tre historier som viser nettopp det.
1. Barn eller voksen alder?
Jeg var bare 20 år da jeg fikk barn. I ung alder, altså. Etter å ha bodd hjemme et par år skulle jeg flytte for meg selv. Det var ikke stort jeg eide: to senger, et skrivebord, salong med bord og en radio.
En dag hadde moren min og jeg vært oppe i hybelleiligheten for å ta mål til nye gardiner. Det var før vi ble jevngamle.
På denne tiden var det fremdeles mulig å kjøpe billett av et levende menneske i luka på t-banen. Nå for tiden er det jo automater alle steder. Fordi moren min hadde månedskort, tok hun barnevogna med barnebarnet og gikk igjennom sperringene. Jeg skulle kjøpe billett.
Jeg leverte billettøren penger til billetten. Og fikk igjen en barnebillett og vekslepenger! En 22 år gammel mor som fikk barnebillett! Det synes jeg var veldig festlig. Og nå er jeg ikke ironisk. Billettøren trodde sikkert mamma var ute med sine to døtre.
Jeg var veldig fornøyd med min unge alder. I alle fall så lenge jeg slapp inn på disko og kunne handle på polet.
2. Datter eller mor?
Det gikk noen år, og jeg hadde flyttet en gang til. Det var på 80-tallet da det ikke hadde kommet callinganlegg i blokkene ennå. Og derfor var det ikke uvanlig med dørselgere. Det var tilbud om billige støvsugere, leksikon, abonnement på aviser og så videre.
En kveld ringte det på dørklokka mi. Jeg har ikke mye til overs for selgere i det store og det hele, og spesielt ikke dørselgere.Det er nesten litt frekt å forstyrre folk på den måten, synes jeg. I deres eget hjem. De hadde også vanskelig for å ta nei for et nei disse selgerne, noe jeg synes kunne bli litt pinlig. Du fikk jo nesten dårlig samvittighet fordi du ikke kjøpte noe. Og det kunne bli vanskelig å få lukket døra igjen. De snakket seg nesten over dørstokken noen ganger. Men jeg hadde ikke noe å kjøpe for på den tiden, enten jeg ville eller ei.
Men jeg var redd for at denne dørselgeren skulle ringe på igjen og vekke ungen som nå lå i sin dypeste søvn. Du vekker ikke barn som sover, uten veldig god grunn. Det vet alle som har eller har hatt barn.
Dette var altså litt av et dilemma. Skal jeg åpne og ta «kampen» med selgeren, eller la være å åpne og i stedet risikere en skrikende unge?
Jeg bestemte meg for at det var bedre å ta kampen med dørselgeren enn ungen. Derfor åpnet jeg. Utenfor sto det en ung, smilende mann som sa:
– Er moren og faren din hjemme?
Her gjelder det å utnytte muligheten, tenkte jeg og svarte fort benektende.
– Vet du når de kommer hjem? fortsatte selgeren med håp i stemmen.
– Nei, dessverre, svarte jeg, men jeg tror det blir sent.
Jeg fikk lukket døra uten noe mer om og men. Jeg var 26 eller noe sånt. Veldig fornøyd med egen improvisasjon! Og min unge alder.
Et kjapt blikk i entréspeilet og jeg forsto hva selgeren hadde sett. En lyshåret krølltopp i lekedressen sin.
På 80-tallet brukte vi joggedresser i pastellfarger. Ikke som joggedress nødvendigvis, men mer som et behagelig og praktisk plagg innendørs. Min var knall turkis. Permanent i håret var også i skuddet, og jeg hadde selvfølgelig skaffet meg det. I tillegg er jeg liten av vekst.
1985
3. Venninnen
Årene gikk og rynkene kom. Det er ingen som lenger tror at jeg er et barn, og godt er vel det. Jeg vil jo helst se ut som og bli behandlet som et voksent menneske. Men det får være måte på hvor voksen man skal virke også da.
I løpet av hytteferien var snart 80-åringen og snart 60-åringen i en forretning og handlet litt kunst. Det er mange som begynner med det når de blir «eldre», uvisst av hvilken grunn. Jeg hadde handlet ferdig og satt og hvilte meg (vond rygg...) på en benk utenfor forretningen.
Der satt jeg og ventet på at moren min skulle bli ferdig med sin handel. Da kom hun ut med kvitteringen jeg hadde glemt og sa:
– De sa jeg skulle gi denne til venninnen min.
Venninnen til mamma
Det var tydelig å høre på stemmen hennes hvor fornøyd hun var. Selv ble jeg faktisk litt støtt sånn med en gang. Men man har da humor! Så det ble en god latter ut av det. Å le er tross alt bedre enn å grine. Dessuten liker jeg å være venninne med moren min og ikke bare datter.
Det kunne jo vært verre. De kunne sagt: – Kan du gi denne til moren din?
På tur med mor
Det blir vel ikke helt feil å si at alder er relativt? Det kommer an på hvordan du føler seg. Og det kommer an på øynene som ser.
Der noen ser en rosin, ser andre en drue.
Ville du byttet bort erfaringene dine mot et yngre utseende?
Takk for at du liker og deler! 🌺
Du kan også følge Fortell det til Ovanda på Bloglovin.
