Huset som nesten slukte en dame
Da jeg solgte huset mitt, hadde jeg bodd der i 25 år. Det er lenger enn jeg kommer til å bo noe annet sted.
Å flytte fra hus til leilighet var ikke noe jeg plutselig bestemte meg for. Det var en prosess som gikk over ganske lang tid. Og det er noe av det lureste jeg har gjort som voksen.
Først begynte jeg å flørte litt med tanken. Og slo den fort fra meg igjen. Jeg likte å bo der og elsket hagen om sommeren. Men tanken kom tilbake oftere og oftere. Og en dag begynte jeg å se på det å flytte som en reell mulighet.
Det var også flere momenter som talte for en flytting. Jeg var kommet i en alder hvor det bare ville bli mer og mer krevende å bli boende. Nå har ikke jeg tenkt meg noe stede med det første. Men jeg var også opptatt av at det var min jobb å tømme og rydde huset, og ikke de som kommer etter meg. Og da måtte jeg gjøre det mens jeg fremdeles hadde ork til det.
Det var som sagt flere stadier i prosessen. Men til slutt var det håpet om at en moderne og lettstelt bolig kunne gi meg mer fritid som gjorde utslaget. Og kanskje kunne en flytting også gjøre at jeg ble kvitt følelsen av å ikke strekke til?
Målet var altså mer fritid, men også mindre stress og frustrasjon over alt jeg burde gjøre og som jeg aldri rakk.
Det forsømte huset
Nå holdt jeg nesten på å skrive det "fordømte" huset, men heldigvis flyttet jeg før det ble så ille. "Det gjelder å gi seg mens leken er god", er det noe som heter.
I perioder har jeg hatt en krevende jobb, og jeg har også tatt utdanning over flere år. Huset begynte å bære preg av at det bodde en enslig dame der som var mer opptatt av andre ting enn å snekre, male og rydde. Det hadde selvfølgelig blitt pusset opp litt her og der opp igjennom årene, men etter hvert var det en god del ting som absolutt burde forbedres og vedlikeholdes.
Egentlig er jeg ikke særlig materialistisk av meg. Jeg er heller ikke veldig opptatt av møbler og interiør, men liker det litt sånn moderne retro. Og så må jeg ha farger. Men ellers er jeg tilfreds så lenge tingene er hele og praktiske. Nordmenn er et folkeslag som er over gjennomsnittlig glad i å pusse opp hjemmene sine. Det kommer tydelig fram i aviser, ukeblader og på sosiale medier. Og man blir jo påvirket av å se hva andre har og gjør. Etterhvert ønsket jeg også en mer moderne og pen bolig, men hvordan skulle jeg komme dit? For meg virket det nesten umulig.
Lesetips: Å flytte fra hus til leilighet kan gi deg mer fritid
Flytte eller pusse opp?
Jeg hadde to alternativer. Det første alternativet var å selge huset og kjøpe ny leilighet. Det andre alternativet var å pusse opp og modernisere huset, og bli boende der. Valget falt faktisk først på alternativ 2, og en del av huset ble pusset opp. Men ikke gikk det fort, og resultatet var heller varierende.
Håndverkerbransjen er vanskelig å gi seg i kast med, spesielt for en med null kunnskap og minimal interesse. Fordi det er så mye å forholde seg til og så mange avgjørelser som skal tas og som man ikke helt skjønner rekkevidden av, er det lett å bli, eller føle at man blir lurt.
«Skaff deg skriftlig avtale" er et godt råd, og på nettsiden til Forbrukerrådet kan du også finne en nyttig sjekkliste. Men man har allikevel ingen garantier for at man får kvalitet. Det er derfor kjempeskummelt å inngå avtaler med håndverkere, selv om man gjør det skriftlig. Man må passe på som en smed. Her er et par eksempler på hva jeg opplevde:
På kjøkkenet ble det lagt ny tapet oppå en mønstrete miljøtapet, slik at mønsteret syntes igjennom det nye tapetet. Skal det være nødvendig å måtte fortelle en fagmann hvordan han skal gjøre jobben sin? Jeg hadde faktisk ikke fantasi nok til å forutse at dette kunne gå an.
Videre ble det lagt nytt tak i gangen, helt strøkent, hvitt tak som var en fryd for øyet. Jeg kunne ikke se meg mett på det! Men noe var galt, jeg klarte bare ikke å sette fingeren på det med det samme. Men plutselig så jeg det. Det var ikke lenger noen luke til loftet. Hæ?!
Nok om det, jeg prøvde, men til slutt var jeg både stresset og sliten av å bo på en byggeplass. Selv om man får håndverkeren til å rette feilene sine, så tar det tid. I dette tilfellet var jeg mer opptatt av målet enn av selve prosessen, for å si det sånn. Og det ble vanskelig å se målet. Det hender også at målet endrer seg i løpet av en prosess, det gjorde det for meg.
De koselige oppgavene: hagestell og snømåking
I utgangspunktet liker jeg både å måke snø, klippe gress og gjøre annet hagearbeid. Men når disse oppgavene kommer i tillegg til jobb, utdanning og trening, så blir det vanskelig å få tiden til å strekke til. Dessuten er jeg litt makelig. Mine favorittaktiviteter er å se på TV og spise, helst samtidig. Å se på TV er det beste avkoplingen når jeg er skikkelig sliten. Heaven! Etter en 8-timers arbeidsdag etterfulgt av en times trening, så var det som regel TV og middag som gikk av med seieren. Det kunne derfor ta litt tid før jeg kom til oppgavene lenger ned på prioriteringslista, og da var det ofte for sent. Innkjørselen hadde snødd igjen og gresset var for langt for gressklipperen.
Jeg har aldri hatt bil, så heldigvis trengte jeg ikke å måke hele oppkjørselen for å komme ut. Det holdt å lage en sti fra trappa og ut gjennom porten. Helt greit for meg. Men det som veltet denne gode planen, var at måkebilen brøytet snøen over på min side av veien. Det resulterte i at hver gang jeg hadde fått gravd meg ut til veien og bussholdeplassen, så ble porten fylt av snø, myyye snø.
Det hendte at søppelet mitt ikke ble hentet. Det er unødvendig å fortelle hvorfor.
En gang ble brøytekanten så høy at jeg en morgen måtte kaste veska over og klatre etter. Det ble litt pinlig da det sto folk på bussholdeplassen mens jeg med kåpe og det hele kom kravlende over snøhaugen. «Det blir nok vår i år også», sa en av tilskuerne. Det var sikkert ment som en trøst. Jeg husker ikke hva jeg svarte, jeg børstet av meg snøen og stilte meg pent bakerst i køen.
Det var for øvrig på den tiden man fremdeles praktiserte en form for køsystem på bussholdeplassene. Slik er det ikke lenger. Nå står folk over alt og alle forsøker de å komme inn på bussen først. Jeg også.
Lykkelig er den som har stor kjeller
Gjett om! Veldig praktisk når du ikke har bil og derfor ikke får kjørt bort skrapet. Jeg satt bokstavelig talt på en kjeller full av rot og skrot samlet gjennom mange år. Det var gamle møbler, PC-er og stereoanlegg, barneklær, leker og skolebøker. Det er jo koselig å ta en titt på skrivebøkene fra 4. klasse. Joda... To ekstra madrasser i tilfelle overnattingsgjester. Helt unødvendig å ta vare på. Alle jeg kjenner bor i Oslo eller omegn, og dessuten vil alle helst sove i egen seng. I det minste hvis de ikke får sove i min. Men man kaster ikke ting som er like hele. Det er sløseri. Og man vet jo aldri hva man kan få bruk for. "Den som sparer, den har."
Ja, kjelleren var tettpakket med slike ting som man gjerne lagrer i en kjeller. Noe av sentimentale grunner, og noe fordi at man tror at tingene kan komme til nytte en dag.
Men hvordan skal man få gjenbrukt ting når man etter hvert glemmer hva man har og hvor de er?
Jeg hadde også arvet en god del verktøy og greier av faren min da det var han som flyttet fra hus til leilighet. Jeg skriver greier, for ikke visste jeg hva det var alt sammen. Jeg hadde et ukjent antall snøskuffer og spader, fem rustne sager, fire sløve økser, en huggestabbe, noen høvler, en våpenkasse, flere kg med spiker, skruer og muttere, gamle lister og dørkarmer og en haug med de andre greiene jeg ikke aner navnet på. Gamle malingspann og annet farlig avfall man ikke kan kaste i vanlig søppel var det også en del av. For å nevne noe.
En sommer hadde moren min og jeg faste søndagsturer til en leveringsstasjon for farlig avfall. Til fots.
Nå holdt jeg nesten på å glemme de to sløve ljåene, men de kom i det minste til nytte hver gang gresset ble for langt for gressklipperen, det vil si flere ganger i løpet av sommeren. Jeg kalte gjerne denne aktiviteten for trening, for da føltes det ikke så j…lig.
Lesetips: Lever du også under pisken?
Full kjeller? Bruk garasjen
Kjelleren var altså stor, men den var også full. Men ingen grunn til bekymring, jeg setter det bare i garasjen! Der er det god plass, for bil har jeg jo ikke. Kun en gammel trillebår og fire rustne sykler. Inn i garasjen med det som ikke får plass i kjelleren.
Til slutt var det fullt over alt.
Noen opprydninger hadde det jo vært innimellom, men det monnet liksom aldri. Nå skal det sies at jeg ikke bodde i en svær enebolig, men en liten tomannsbolig. Men det var ille nok, eller det ble ille nok, for det var jo ikke slik hele tiden. Jeg har hatt mange flotte år i huset, men vi kom etter hvert litt i utakt. Da jeg hadde overskudd til å pusse opp hadde jeg ikke penger. Da jeg hadde penger hadde jeg hverken overskudd eller lyst. Det jeg ønsket mest av alt var frihet - og en følelse av orden og oversikt.
Et bedre liv
Har du noen gang følt at du står overfor noe som er større enn deg og som du ikke ser begynnelsen på - og i allefall ikke slutten? Sånn var det å sitte i det huset og oppå den kjelleren. Jeg følte nesten at jeg satt på toppen av et mareritt. Og rett ute i hagen sto en like full garasje (som for øvrig var i ferd med å råtne), som en evig påminnelse om at huset var i ferd med å vokse meg over hodet, praktisk talt.
Uansett hvor jeg gikk eller sto var det noe som burde vært gjort. Ikke er jeg håndverker og ikke har jeg bil. Resultatet var at jeg ikke gjorde noe, jeg ble helt handlingslammet. Ok, det var kanskje å ta litt hardt i. Jeg har tatt jo utdanning i flere omganger, og det var faktisk en lettelse, for da hadde jeg en god grunn til ikke å ta fatt. Jeg måtte lese pensum eller forberede meg til eksamen. Det går selvfølgelig foran alt annet. Det skulle bare mangle.
Det ble etter hvert en mental påkjenning å bli boende, på mange forskjellige plan. Og DA var det ikke vanskelig å bestemme seg for å flytte - til et bedre liv. Oppussing fikk være oppussing. Dessuten er det mye bedre at nye eiere pusser opp selv, synes jeg, så får de det sånn som de vil ha det. Det er de færreste som har samme smak som meg uansett. Nå bor det en småbarnsfamilie i huset, og det synes jeg er veldig hyggelig. De kommer sikkert til å ta bedre vare på det enn jeg gjorde.
Målet mitt har jeg nådd! Jeg har mer fritid, noe som også gir meg mer overskudd. Og jeg føler ikke lenger at jeg har mer å ta vare på enn det jeg orker. Nå sitter jeg her i 4. etasje i min nye, ryddige og noen ganger rene leilighet. Jeg sitter på litt rot her også, for 5. etasjer lenger ned i bygget er det en kjellerbod med mitt navn på. Den er også full. Men den skal jeg klare å fikse. I løpet av våren.
Hva slags erfaringer har du? Har du kanskje vært i en liknende situasjon, men løst det på en annen måte? Fortell det til Ovanda.
Lik og følg Fortell det til Ovanda på Facebook, så får du flere tips og råd.
Eller enda bedre: Meld deg inn i Facebook-gruppa Ovandas venneklubb for voksne her. Der lærer du mer om hvordan du kan bruke internett og sosiale medier til å finne nye aktiviteter og venner.
Du finner flere innlegg under menyen (tre streker) øverst til venstre på PC og nederst til venstre på mobil.
Du kan også følge Fortell det til Ovanda på Bloglovin.
Takk for at du liker og deler! 🌺
